Om å si ja til det livet som kommer

En liten gutt sa i dag til meg: "Jeg bestemmer over stemmen min, jeg! Jeg kan si 'Ja' hvis jeg vil, eller 'Nei' hvis jeg vil!" Store ord fra liten mann. For dette er jo rett på sak, egentlig: Å ha en stemme - eller kommunikasjonskanal - og ikke minst benytte seg av den for å fremme det livet man ønsker å ha og bærer potensiale til å bli, synes å være en selvfølge for mange.

Men ikke alle tør benytte seg av den. Noen ganger kan det være godt å få hjelp til å finne igjen stemmen sin. Kanskje dreier alt seg plutselig om alt man ikke lenger får gjort. Eller sorgen over det tapte, uopplevde. Eller opplevelsen av et liv som ikke ble slik man hadde tenkt seg det for tyve- tredve år siden. Eller kanskje man føler at den beste tiden er over?

Med støtte igjennom de vanskelige periodene, kan verden åpnes forsiktig til å bli en oase av muligheter.  Identitetsfølelsen henger ofte sammen med sansene våre. Vi lukter, ser, hører, berører og smaker oss igjennom det som skal bli minner om noen dager og år. Gjenopplevelsen av sanser i de samme omgivelser eller i et bestemt lys, kan gi oss deja vu - allerede sett.

Når en sans er fraværende eller svært endret, vil dette kunne påvirke minnene. For meg er mennesket bak hørselshemmingen den viktigste. Jeg har tro på at man gjennom samtale kan bringe frem mange minner av hvem man en gang var. Enten man er 20, 30, 40, 50, 60, 70 eller enda eldre har de fleste hatt en opplevelse av en identitet man var komfortabel med. For å finne tilhørighet i pasientens sitt nye jeg, ønsker jeg å hente frem gode opplevelser og minner, og videreføre disse inn i et 'ja til livet som kommer!'.

Den lille guttens ord blir dermed en god sannhet: Du har selv store muligheter til å velge hva du skal si ja til og hva du skal si nei til. Det du vil si - eller må si - 'tja' til er kanskje det vi bør jobbe med aller mest for å finne veien videre....

Ta gjerne kontakt med meg for en prat: audiopedagog@gmail.com